Forside www.vivit.dk
Oversigt over prædikener

Preken Maria Bebudelsesdag Maria Bebudelsesdag 3. April 2022, Sigmund Hjorthaug SALMER Luk 1,39-56 I de dage brød Maria op og skyndte sig til en by i Judæas bjergland; hun gik ind i Zakarias' hus og hilste Elisabeth. Da Elisabeth hørte Marias hilsen, sprang barnet i hendes liv, og hun blev fyldt med Helligånden og råbte med høj røst: »Velsignet er du blandt kvinder, og velsignet dit livs frugt! Hvordan kan det forundes mig, at min Herres mor kommer til mig? For da lyden af din hilsen nåede mine ører, sprang barnet i mig af fryd. Salig er hun, som troede; for det, som er talt til hende af Herren, skal gå i opfyldelse.« Marias lovsang Da sagde Maria: Min sjæl ophøjer Herren, og min ånd fryder sig over Gud, min frelser! Han har set til sin ringe tjenerinde. For herefter skal alle slægter prise mig salig, thi den Mægtige har gjort store ting mod mig. Helligt er hans navn, og hans barmhjertighed mod dem, der frygter ham, varer i slægt efter slægt. Han har øvet vældige gerninger med sin arm, splittet dem, der er hovmodige i deres hjertes tanker; han har styrtet de mægtige fra tronen, og han har ophøjet de ringe; sultende har han mættet med gode gaver, og rige har han sendt tomhændet bort. Han har taget sig af sin tjener Israel og husker på sin barmhjertighed – som han tilsagde vore fædre – mod Abraham og hans slægt til evig tid. Maria blev hos hende hen ved tre måneder og vendte så hjem. Frelsens lovsange I begynnelsen av Lukasevangeliet har vi flere lovprisninger av Gud, som vi kaller Lovsanger. Disse er blitt brukt i kirken til alle tider. Sakarias’ lovsang, Lovet være Herren, Israels Gud, for han har besøkt og forløst sitt folk, er blitt brukt i morgenbønnen i kirken. Grunnen er nok fordi der står, bla at soloppgangen fra det høye vil besøge os. Denne soloppgang er Kristus. Det fortelles at kirkefaderen Augustin ble rørt til tårer når han hørte denne sang sunget i kirken i morgengudstjenesten. En annen sang er Simeons lovsang, Herre nu lar du din tjener fare herfra i fred, for mine øyne har sett din frelse. Den gamle Simon er nå klar til å dø. Han hadde fått løfte fra Herren om at han ikke skulle dø før han hadde fått se Jesus, og nå står han der i templet med Jesubarnet i sine arme. Han hadde fått sitt løfte oppfylt og han var klar til å fare herfra. Simons lovsang er blevet brukt i kirken ved aftenbønnen, og grunnen er nok at før man gikk i seng om aftenen, kunne man tenke på at det også kommer en livets aften. Mange aftensalmer har derfor tanken på døden med, særlig de eldre aftensalmer. F.eks Vær du hos mig, nu er det aftentid. Der står i siste vers: Når øjet brister, vis meg mig korsets tegn ( på norsk: O la meg se ditt kors i dødens gys, driv mørket bort og vær meg livets lys). Om vi skal gå herfra i natt, så kan vi med Simon si: Jeg kan fare herfra i fred, for mine øjne har sett din frelse! Marias lovsang, som vi har som prekentekst, ble i kirken brukt i aftengudstjenesten (Vesper). I bekennelseskirken i Norge, husker jeg at vi alltid brukte Marias lovsang i liturgien når vi hadde aftengudstjeneste. Disse tre lovsange har samme tema. De er sange om frelsen og frelsens under. Sakarias sier, Herren har besøgt og forløst sit folk (forløsning og frelse er det samme) Simon sier, Jeg har sett din frelse, som du beredt for alle folk. Maria sier: Min sjæl ophøjer Herren, og min ånd fryder sig over Gud, min frelser! Bakgrunnen for Marias lovsang Før vi ser nærmere på Marias lovsang, la oss se på hva som skjedde like før. Etter at Maria hadde fått besøg av engelen Gabriel, (som vi hørte om i lesningen før) begiver hun seg på vei til sin slektning, Elisabeth. Elisabeth var højt oppe i årene og barnløs. Men nu var hun gravid i sjette måned. Hun skulle bli mor til døperen Johannes. Gud hadde gjort dette under med henne, at hun på tross av sin høje kunne få barn. For - som der står - intet er umuligt for Gud. Maria var også gravid – men ved den Hellige Ånd. Vi sier i vår trosbekjennelse. Jesus Kristus ble undfanget ved Helligånden. Maria skulle blive mor til Guds søn. Dette har Elisabeth forstått ved Helligånden, for når hun få se Maria bryter hun ut i en lovprisning: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frugt. Hvordan kan det forundes mig, at min Herres mor kommer til meg? Deretter bryter Maria ut i sin lovprisning. Min sjæl ophøjer Herren, og min ånd fryder sig over Gud, min frelser! En underlig og vidunderlig scene! Her står den gamle Elisabeth som ikke kunne få barn. Hun var gammel. Men nå var hun gravid i 6. måned. Det var et Guds under. Og så var det tenåringspiken, Maria, som nå også var gravid, ved Den Hellige Ånd. De bryter begge en ut i lovprisning til Gud. Hvordan kunne det ha seg at de begynte å lovpriste Gud? For det første fordi de hadde lest og hørt Skrifterne i Det gamle Testamentet. De hadde hørt dem lest og sunget i templet, i synagogen og deres hjem. De levet i forventning om Frelseren som skulle komme. De hørte til de «stille i landet». De var rettferdige for Gud, som det står om Elisabeth og Sakarias. De hadde Abrahams tro. De var ikke rettferdige gjennom lovgjerninger, men ved troen på det løfte Gud hadde gitt Abraham, at det skulle komme en som skulle opprette syndefallet, en som skulle gjøre godt igjen det vi mennesker gjorde galt, som skulle sone for all verdens synd og leve et fullkomment rettferdig liv som de skulle få eie som sin rettferdighet, ikke en rettferdighet som de skulle oppnå med sine gjerninger, men en rettferdighet som de skulle få som en gave. Kristi rettferdighet. Maria skulle føde Guds egen sønn som skulle frelse oss med sitt hellige liv og sin død på korset for oss, og Elisabeth skulle føde Johannes som skulle bane veien for Jesus ved sin forkynnelse av lov og evangelium, og ved dåpen til syndernes forlatelse. Disse to kvinner, den gamle Elisabeth og tenåringspigen Maria, levet i Skrifterne, og trodde på Abrahams løfte, ja også det løfte Adam og Eva fikk allerede på syndefallets dag: Kvinnens sæd skal knuse slangens hode (1Mos 3,15). Dette og de mange andre løfter i GT om at Messias, Frelseren, skulle komme, trodde de på. Nå skulle disse løfter gå i oppfyllelse. Maria fikk vite det av engelen Gabriel . Gabriel sa at hun skulle føde en søn, og kalle ham Jesus. Elisabeth hadde ved Helligånden fått åpenbart at Maria skulle føde Frelseren. Derfor sier hun til Maria: Hvordan kan det forundes mig, at min Herres mor kommer til meg? Maria var Herrens mor, hun skulle være mor til Guds egen sønn. Og Elisabeth sier videre til Maria: Salig er hun som trodde, for det som er talt til henne af Herren, skal gå i oppfyldelse. Ja, Maria trodde. Hun trodde på løftene i Det gamle Testamentet og engelens budskap du skal bli med barn, og føde søn og du skal gi ham navnet Jesus. Maria trodde. Men nu ble hun ytterligere styrket i sin tro ved Elisabeths ord. Maria bryder ut i jubel, når hun hører Elisabeths ord. Maria sier: Min sjæl ophøjer Herren, og min ånd fryder sig over Gud min frelser. Vi kaller det Maria her sier for Marias lovsang. Flere store komponister har skrevet musikk til denne flotte tekst. Marias lovsang er gennemstrømmet af Guds ord Marias lovsang kommer helt spontant, men den viser også at Maria levet i Skrifterne i Det gamle testamentet. Den måde hun uttrykker seg på, ordene hun bruker, tyder på det. Hun kjente godt ordene i Salmernes bog og de andre lovsange i Det gamle testamentet. Disse ble sunget i templet, i synagogen og i hennes eget hjem i Nazaret, der hun vokset opp. Og nå kommer disse ord frem - som hun har hørt så mange ganger - i hennes hjerte og hennes munn. Min sjæl ophøjer Herren, og min ånd fryder sig over Gud min frelser. Hun er full av jubel og glede, og hva gleder hun seg over? At Gud er hennes frelser. Det er den samme glede Paulus taler om i Filipperbrevet, som er gledens brev frem for alle: Gled jer alltid i Herren. Atter sier jeg jer: Gled jer. Og Maria sier videre: Han har sett til sin ringe tjenerinne. Maria var et syndigt menneske som du og jeg, med en syndig natur. Hun var heller ikke noe stort i denne verden. Nei, hun var en vanlig, enkel jødisk pige, trolovet med en tømmermann fra Nasaret. Men Gud utvalgte henne, en synder, som levet i troen på den kommende Messias. Når Gud utvalgte Maria til å være Jesu mor, så var det hverken fordi hun var helligere enn andre, eller at hun var av høy byrd, eller hørte til de store og mektige. Det er typisk for Gud når han utvelger noen til sin tjeneste, da bruger han de små og ringe. Som Paulus sier i 1. Kor 1, 26-29: Det som er dårskab i verden, udvalgte Gud for at gøre de vise til skamme, og det, som er svagt i verden, udvalgte Gud for at gøre det stærke til skamme,  og det, som verden ser ned på, og som ringeagtes, det, som ingenting er, udvalgte Gud for at gøre det, som er noget, til ingenting,  for at ingen skal have noget at være stolt af over for Gud.   Når Herren skal bruge nogen til sin gjerning, så ser han ikke efter det store og prangende og iøjnefallende. Han tar i brug det som er lille og ringe, ja «det som ingenting er, så ingen skal have noget at være stolt af over for Gud. Maria sier videre at Gud som er i det høje, han som er den mægtige og hellige Gud, han bøjer seg ned til oss, arme syndere. Han forbarmer seg over oss: Maria siger: For herefter skal alle slægter prise mig salig, thi den Mægtige har gjort store ting mod mig. Helligt er hans navn, og hans barmhjertighed mod dem, der frygter ham, varer i slægt efter slægt. Herren siger gennem profeten Esajas: I det og høje og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøiet i ånden. Gud bor i det høje og hellige, han er den allmægtige, himlens og jordens skaber. Men han bøjer seg ned til oss i det lave, i sin barmhjertighet. Derfor skal alle slægter prise Maria salig. Ikke fordi hun er noe spesielt, hun er lille og ringe i seg selv, ja en synder i seg selv. Hun er salig, fordi Gud har forbarmet seg over henne, og over oss, og sendt Frelseren til jord. For Gud er den som forbarmer seg, han har forbarmet seg over Maria, og han forbarmer seg over deg og meg. Og Hans barmhjertighet varer i slægt efter slægt. Guds barmhjertighet er en vedvarende barmhjertighet, en vedvarende nåde. Den tar aldri slutt. Guds nåde er ny hver morgen Klages 3,22. Og den varer dagen lang. Vi tenker at nå kan ikke Gud være nådig mot meg lenger, med alt det jeg gjør ham imot, vi tror at nå er det slutt med hans nåde og barmhjertighet. Men nei. Han er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han gjør ikke med oss efter våre synder, og gjengjelder oss ikke efter åre misgjerninger. Som en Far forbarmer seg over sine barn, forbarmer han seg over dem som frykter ham. For han vet hvorledes vi er skapt han kommer i hu at vi er støv (Salme 103) Gud er sådan at kan ikke la være å forbarme seg. Det er hans vesen. Gud er kjærlighet. Han må forbarme seg over deg og meg. Han kan ikke la det være! Er da Efra'im en så dyrebar sønn for mig eller mitt kjæreste barn, siden jeg ennu må komme ham i hu, enda jeg så ofte har talt mot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme mig over ham, sier Herren, sier profeten Jeremias (Jer 31,20)(norsk overs). Marias lovsang og Hannas lovsang Marias lovsang minner meget om en annen lovsang i Bibelen, Hannas lovsang i 1. Sam 2. Der sier Hanna: Mitt hjerte fryder sig over Herren... jeg glæder mig over din frelse. Hanna var barnløs, Herren hadde lukket hennes moderliv. Hun var ufrugtbar. Men så blev hun med barn, gjennem et Guds under. Hanna skulle give fra seg sitt barn, Samuel, til templet. Han skulle vokse opp å bli den store profet og reformator, ja på en måte ble Samuel en Frelser for Israel. Israels folk var på den tid sunket, dypt, dypt ned i synd. Det var en mørk tid, de hadde forlatt Herren og dyrket andre guder, ja de dro til og med avgudsdyrkelsen helt inn i Herrens tempel. Men så kom Samuel, Hannas sønn, og ble en reformator. Samuel ble redskap til en stor vekkelse og fornyelse av Guds folk i den tid. Hanna måtte give sin sønn fra seg til templet. Maria måtte også give sin sønn fra seg, hun måtte give ham hen i døden, ja døden på et kors, for at han skulle bli din og min frelser Vi husker gamle Simons ord til Maria, også din egen sjel skal et sverd gennemtrænge. Gud døder og gør levende I Hannas lovsang står der noe som er meget sentralt og viktig med tanke på hvordan Gud handler med oss når han vil frelse oss. Herren dræper og gjør levende. Noe av det samme ser vi i Marias lovsang når hun sier: han har styrtet de mægtige fra tronen, og han har ophøjet de ringe. Det er kun en måde Gud kan bringe frelsen til et menneske på. Ved at han døder og gør levende. Ingen bliver frelst eller kommer til tro på evangeliet uten at Gud først døder eller dræber. Og hvordan døder han? Ved at han forkynner sin hellige lov for oss. Gud gjør to gjerninger med oss. Han døder oss ved loven og han gjør oss levende ved evangeliet. Gud må døde oss ved loven for at vi skal se at vi har behov for evangeliet. Evangeliet betyder ingenting for oss, hvis Gud ikke har først har dødet oss gjennem sin hellige lov. Disse to gjerninger gjør Gud med oss hele livet. Gjennom sin lov tar han fra oss alt håp. Alt håp om selvforbedring. Han gjør det sådan at vi innser at vi går evig fortapt, hvis han skulle dømme oss sådan som våre synder har fortjent. Ja, ved forkynnelsen av sin hellige lov henger Gud oss ligesom over helvedes avgrunn, (som Luther sier et sted ) Så vi må si med Esajas: Ve meg jeg er fortapt (Es 6,5). Men så har Gud – hans navn være lovet! – også et annet budskap som heter evangeliet. Evangeliet handler om at Gud har holdt Jesus over helvedes avgrunn, ja ikke bare det, men Jesus fikk smake selve helvedes pine i de tre timer han hang på korset. Han ble forlatt af Gud. for at du og jeg skulle slippe å bli forlatt, skulle slippe å går fortapt, men ha evig liv. Herren døder gjennom sin hellige lov, og gjør oss levende gjennem evangeliet. Vi mennesker er selvrettferdige av naturen. Vi synes ikke vi er verre enn andre mennesker. Vi holder liksom vår egenrettferdighet opp som et skjold overfor Gud, så han ikke riktig kan trenge gjennom til oss. Derfor må Gud forkynne loven for oss. Guds sier: Vær hellig, for jeg er hellig. Vær ren. Tenk aldri en ond tanke. Si aldri et ondt ord. Ofre deg fullstendig for din neste. Elsk Gud over alle ting og din neste som deg selv. Dersom du ikke gjør det så vil du gå evig fortapt. Sådan er Gud i sin hellighet. Han kan ikke tåle synd. Han krever fullkommenhet. Men evangeliet forteller deg at der er en som har gjort alt dette, som har vært god og fullkommen, som hadde en fullkommen kjærlighet til Gud og mennesker, nemlig Jesus, og han gjorde det for deg og meg. Han oppfylte loven i ditt og mitt sted, derfor er du og jeg fullkommen, hellig, ren for Gud, uten plett og lyte. Herren døder og gjør levende. Budet kom, og jeg døde, sier Paulus i Romerbrevet 7. Guds hellige bud skaper aldri liv, de skaper død, kun evangeliet om hva Jesus har gjort til frelse da han døde for alle våre synder, og levet et hellig fullkoment liv i vårt sted, kun dette skaper liv, trøst, og ikke minst glede, så vi kan synge med Maria: Min sjæl ophøjer Herren, og min ånd fryder seg over Gud min frelser! Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden, som var er og være skal en sann Gud, fra evighed og til evighed. Amen Den evangelisk-lutherske Frikirke. post@vivit.dk