/ Forside

Oversigt Søgemaskine

Hvordan blir man en Jesu disippel? 

Preken 19.e trin Århus 2.okt 2016, Sigmund Hjorthaug

Joh 1:35- 51 Hvordan blir man en Jesu disippel?

Hvordan blir man en Jesu disippel, en som vil følge Jesus? Vi hørte i den tekst vi leste at Døperen Johannes sto sammen med to av sine disipler. Så kommer Jesus gående og Johannes sier: Se der Guds Lam! Dagen før hadde han også sett Jesus komme henimod sig og han sa: Se der Guds lam som bærer, eller tar bort, verdens synd! Jødene skjønte straks hva han mente. De hadde vært med på utallige ofringer i templet, hvor man ofret et lam, eller et kid som sonoffer for deres synder. Disse ofringer i templet skulle være forbilleder på ham som skulle blive det egentlige sonoffer for deres synder. De pekte fram mot Ham som skulle komme og bli det sanne offerlam, Messias. Nå vitner Johannes om Jesus og sier: Se der Guds Lam. Nå er han kommet, Guds lam, som skulle bære verdens synd. Ta straffen for den.

Johannes forkynte evangeliet om Kristus, han forkynte at Han skulle lide og dø for vår skyld. Han forkynner om Kristi verk, Kristi gjerning for oss. Men han forkynte også om Jesu person. Om hvem han var. I de vers som står lige før vår tekst får vi høre at Johannes forteller hva som skedde da Jesus blev døpt af ham i Jordan. Der står (v 32): Johannes vidnede og sagde: Jeg så Ånden dale ned fra himlen som en due, og den blev over ham. Jeg kendte ham ikke, men han som sendte mig for at døbe med vand, han sagde til mig: Det er Ham du ser Ånden dale ned over, der døber med Helligånden. Jeg har set det, og jeg har aflagt det vidnespyrd, at han er Guds Søn.

Og lige før dette: Det er om ham jeg har sagt: Efter mig kommer der en mand som er kommet forud for mig, for han var til før mig.

Johannes vidner om Jesus som person, som sand Gud og sandt menneske. Han var til før mig, men han kom efter meg, da han blev født jomfru Maria, 6 måneder efter at Johannes blev født.

Når Johannes forkynner evangeliet så er ed detaltså disse to ting:

1.Hvem Jesus er –om hans person - og 2. Hva han gjort - om Jesus gjerning.

Peter Krey, en luthersk teolog fra Australien, har skrevet en lille bog, som heter: En bog om Jesus Kristus. Han sier: ”Ingen kan tro på Jesus og bli frelst uten å ha eller å få vite det rette svaret på spørsmålet: Hvem er Jesus Kristus?” Med andre ord: Vi må vite hvem han er, for at vi skal få den sanne tro, den frelsende tro. Og vi må få vite hva han har gjort til frelse.

Dette forkynner Johannes. To af hans disipler hører evangeliet som han forkynner og bliver draget hen til Jesus. For de ser at han er deres Frelser. De blir draget hen til Jesus ved å høre om hvem han er, Guds Søn, og hva han gjort, Se der Guds Lam, som bærer verdens synd. Disse to følger efter Jesus, måske litt stille og forsiktig, de tør liksom ikke henvende seg til ham. Men Jesus tar selv tar initiativet og sier: Hva vil I? De sier: Rabbi, hvor bor du? De ville vite hvor han bodde, for å kunne besøke ham, være hos ham og lære ham bedre å kjenne. Jesus sier: ”Kom og se!” De gik med og så, hvor han boede, og blev hos ham den dag; det var ved den tiende time. Den tiende time. Efter jødisk måde å inddele dagen på, så ville det være kl 4 på eftermiddagen. Da var det ikke så meget igen af dagen. Men det er mest trolig at evangelisten Johannes her bruker den romerske inddeling, og da ville det være - som hos oss – kl 10 på formiddagen. Og det gjør jo Johannes i sitt evangelium ellers også, han bruker den romerske inddeling av dagen. Det blev da mange timer til å få undervisning af Jesus.

Johannes var selv en av disse to disipler. Han nevner aldri sitt eget navn, når han skriver sitt evangelium. Han kalte seg den annen disippel, eller den disippel Jesus elsket. Den første var Andreas, Simons bror, og disse to, Andreas og Johannes, blev Jesu første disipler. De fikk undervisning av Jesus der hvor han boede. De blev hos ham den dag.

 

Hvordan ble Andreas og Johannes Jesu disipler? Ved å lytte til det evangelium døberen Johannes forkynte, om hvem Jesus var og hva hadde gjort – eller skulle gjøre - til frelse. Han skulle som Guds Lam bære verdens synd, sone straffen for all verdens synd, så menneskene skulle bli berget fra fortapelsen. Det var dette budskap som drog Andreas og Johannes hen til Jesus.

Men Johannes ikke bare forkynte. Han døpte også. Hans dåp var omvendelsens dåp til syndenes forlatelse . Dermed ser vi at både Ord og Sakrament er de midler Gud bruker for at et menneske skal komme til tro, at et menneske skal bli Jesu disippel. Om dåben sier Paulus i i Tit 3:5 at Gud frelste oss, ikke fordi vi hadde gjort retfærdige gerninger, men fordi han er barmhjertig; det gjorde han ved det bad som genføder og fornyer ved Helligånden.

”Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen og giver den evige salighet til alle som tror det, sådan som Guds ord og løfte lyder,” sier Luther i Den lille katekismen.

Dette sies om den dåp som Jesus innstiftet, men det samme kan sies om Johannes’ dåp fordi den var en dåp til syndernes forladelse og dermed frelste den også fra døden og djevelen og gav den evige salighet til alle som trodde.

I en forklaring til Luthers katekisme, sier forfatteren, Svebilius:

”Gud selv sendte Johannes for å døpe, og Jesus Kristus befalte senere sine disipler å gå ut i hele verden, undervise alle folk og døpe dem i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn, som der står i misjonsbefalingen i Matt 28:19-20: Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.” Det er altså ved Ord og Sakrament vi blir Jesu disipler, ved evangeliets ord og ved Den hellige dåp.

Ved Ord og Sakrament blir vi Guds barn og Jesu disipler - ikke ved alle slags metoder for å få folk til å ta en bestemmelse for å bli kristne, all overtalelse, alle forsøk på overbevise mennesker om sannheten i den kristne tro. For vi kan ikke overbevise et eneste menneske. Det kan kun Helligånden gjøre. Som Jesus sier i Johs 16: Når han kommer, skal han (Helligånden) overbevise verden om synd og om retfærdighed og om dom.

Vi kan bede for mennesker om deres omvendelse, vi kan holde frem for dem Guds ord i lov og evangelium. Men det er kun Helligånden som kan overbevise et menneske om at han har brug for frelse. Og overbevise ham eller henne om Frelsen i Kristus Jesus. For ved Ordet og Sakramentene som midler blir den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet (Augustana art.5)

Et menneske kan ikke selv bestemme når det skal komme til tro. Han kan ikke bestemme når han vil bli født på ny – like lite som et menneskebarn kan bestemme når det vil bli født! Vi lærer at gjenfødelsen er Guds verk alene. Det er Gud alene som virker troen. Vi hjelper ikke til, og kan heller ikke gjøre det – for vi er av naturen døde og maktesløse, og har ingen evner i oss selv til å tro. For av nåde er I frelst, ved tro. Og dette er ikke av jer selv, det er Guds gave.Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. Ef 2:8-9

I tillegg til dåpens sakrament blev nadverdens sakrament innstifttet, iden natt han ble forrådt. Nadverdens sakrament gir oss også syndenes forlatelse, som også dåpen gjør. Derfor samler Augustana 5 det hele og sier: For ved Ordet og Sakramentene som midler blir den Hellige Ånd givet, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet. Gud bruker altså disse midler – Ord og sakrament - for at vi skal komme til tro.

Men han har også tjenere som formidler disse gaver. Derfor står der begynnelsen av denne artikkel For at vi skal komme til denne tro, er der innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. Til å forvalte disse midler, ord og sakrament kaller altså Gud tjenere.

Døperen Johannes var en sådan tjener. Han var sendt av Gud for å rydde vei for Herren, for å forkynne evangeliet og døpe. Han forkynte også loven: Han sagde, Øksen ligger allerede ved træernes rod, og hvert træ som ikke bærer god frugt hugges om og kastet i ilden.

Både lov og evangelium skal lyde i forkynnelsen. Men det er kun evangeliet som skaper troen på Kristus i våre hjerte. Det er bare evangeliet som gjør oss til Jesu disipler. Men loven forkynnes for at vi skal se at vi har brug for evangeliet. Sådan forkynte også Johannes, han forkynte loven for at mennesker skulle komme i nød over deres synd, men endemålet med hans forkyndelse var evangeliet, når han kunne peke på Jesus og si: Se, der Guds Lam som bærer verden synd.

Døperen Johannes var sendt av Gud for å formidle disse gode gaver, evangeliet i Ord og sakrament. Døperen Johannes ville ikke at hans disipler skulle bli hos ham. Han pekte bort fra seg selv og hen til Jesus. Han ville føre dem til Jesus. Det var hans oppgave. Johannes selv gikk til side.

Sådan skal vi som forkynner Guds ord gjøre også i dag. Male Kristus korsfestet, så tilhørerne kan se Ham, men selv gå til side, så tilhørerne bare kan se Jesus og hva han har gjort. Johannes førte sine disipler til Jesus. Han skulle ikke ha noen tilhengere. Han ville bare føre dem til Jesus. Johannes sa. Han skal blive større, jeg skal blive mindre.

Gud kallede Johannes til å være Ordets tjener. Gud kaller også menn i dag til å være Ordets tjenere. For: Hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Rom 10:14-15.

Også i dag vil Gud ha kalte tjenere som forkynner ordet og forvalter sakramentene. Paulus skriver til Titus: Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, sådan jeg påla deg. Tit 1:5.

Det er Guds vilje at prekenembetet skal opprettes i menigheten. At kirken skal ha prester. De skal forkynne evangeliet, de skal forvalte sakramentene og vokte Guds menighet, som Peter skriver i sitt brev: Jeres ældste, (dvs prestene) formaner jeg som deres medældste, og som vidne om Kristi lidelser og som den der har del i den herlighed, som skal åbenbares: Vær hyrder for Guds hjord, vogt den, ikke af tvang, men frivilligt, som Gud vil det, ikke for ussel vindings skyld, men glad og gerne.1 Pet 5,2.

Apostlene hjalp til med å få valgt prester i menighetene som ble stiftet. Det leser vi om i Apostlenes gerninger. I kapittel 14 hører vi hvordan Paulus og Barnabas udpegede ældste, i hver menighet, og innviet deres tjeneste med sin forbøn. Efter bøn og faste overgav de dem til Herren. ApG 14,23.

Det greske ord som er oversatt med udpege, betyder å velge med håndsopprekning. Så vi forstår at det var en menighetssak. Det var ikke noe apostlene gjorde over hodene på folk. Nei, det var menighetene som valgte, kalte og innsatte prester. Men apostlene hjalp til og de formaner de prester som allerede var prester og sier til dem: Pass på at der innsettes nye prester! Det sier Paulus både til Timoteus og Titus i sine breve til dem.

Vi talte her i kirken om disse ting i torsdags. Vi talte om hvordan en prest skulle være og hva han skulle gjøre. Vi gikk igennom vor forfatning, som grunner seg på Guds ord, viktige ting å tale om når vi skal kalle nye prester. Det er mange krav der stilles til en prest. Det viktigste er likevel det som Paulus sier til Timoteus i 2Tim 2,2: Hva du har hørt af mig i mange vidners nærværelse, skal du betro pålitelige mennesker, som vil være duelige til at undervise andre. I den norske Bibel står der ”overgiv” - overgiv det til trofaste mennesker som er i stand til å lære andre. Der sker en overgivelse, en videreformidling. Paulus overgav det budskab han forkyndte til Timoteus, og Timoteus skal give det videre til nye prester. Det er ikke et nytt budskab. Det er det samme evangelium som Døperen Johannes forkynte, som apostlene forkynte, som profetene i Det gamle testamentet forkynte. Det skal vi bringe videre til kommende slekter, så lenge jorden står, så der alltid er en kirke hvor det er Guds ord som forkynnes og intet annet.

Men om det er en guddommelig ordning at en menighet skal ha en eller flere prester - og de har fått til oppgave å forkynde og forvalte sakramentene i menigheten, så skal også hvert enkelt medlem få være vitner om evangeliet. Det ser vi her i teksten. Døperen Johannes førte to av sine disipler til Jesus gennem sin forkyndelse, og de - i sin tur -bringer evangeliet videre. Andreas finner sin bror Simon og sier:Vi har funnet Messias, og fører ham til Jesus. Og vi ser at Filip finner Natanael og sier til ham: Ham som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret. Sådan skal hver enkelt kristen få være med å utbrede evangeliet. Vidne om Kristus. Ta med mennesker til gudstjeneste og bibelstudie. Fortelle dem om Ham som vi tror på, som har frelst oss med sin død på korset og med sitt hellige liv. Alle mennesker er vår misjonsmark. For alle mennesker både i vårt eget land og i alle andre land er Jesus død for. Der står i Ef 3:6: Hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. Alle mennesker rundt oss har fått del i en arv. Men de vet ikke om det! Du og jeg vet det, og vi er pliktige til meddele de andre om denne arv. Vi har ingen rett til å ha den for selv! Arven er for alle. Høy og lav, ond som god. Absolutt alle har Jesus sonet straffen for. Absolutt alle er Jesus død for. Absolutt alle vil han give sin rettferdighet til, som de kan stå for den hellige Gud med. En kristen som har fått sett hvem Jesus er og hva han har gjort til frelse, vil gjerne fortelle det til andre. For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt, sa Peter og Johannes i Apg 4:20.

Nå vet vi at det mangler meget på frimodigheten hos oss til å vidne om Kristus. Men hvor ligger frimodigheten og kraften til å gjøre det? I evangeliet selv. Ved at jeg selv får hvile i evangeliet , får trøste meg til – hver dag – med hva Jesus har gjort for meg. La oss bede Herren om frimodighet til å vidne om ham der hvor han selv legger det tilrette for oss. For Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. 1 Tim 2,4. Han elsker alle med den samme brennende kjærlighet.

Vi har verdens beste budskap å bringe til en fallen verden. Det må vi ikke holde for oss selv! Men fortelle det så langt helse og krefter og tid rekker. Den oppgave må vi aldri svikte. Amen