Bøn og forkyndelse i Jesu navn

5. søndag e. påske, Rogate / Bønnesøndag. 21. maj 2017 i Knapstad, Norge. (NORSK)
Prædiken ved pastor Brandt Klawitters indsættelse som præst i Evangelisk Luthersk Bekendelseskirke i Knapstad, Norge.
www.elbk.org

Johannesevangeliet 16,23b-28
Sandelig, sandelig siger jeg jer: Beder I Faderen om noget i mit navn, skal han give jer det. Indtil nu har I ikke bedt om noget i mit navn. Bed, og I skal få, så jeres glæde kan være fuldkommen.Sådan har jeg talt til jer i billeder; der kommer en tid, da jeg ikke mere skal tale til jer i billeder, men ligeud forkynde for jer om Faderen. Den dag skal I bede i mit navn, og jeg siger ikke til jer, at jeg vil bede til Faderen for jer, for Faderen selv elsker jer, fordi I elsker mig og tror, at jeg er udgået fra Faderen. Jeg er udgået fra Faderen, og jeg er kommet til verden; jeg forlader verden igen, og jeg går til Faderen."

Brødre og søstre i Kristus. I Jesu navn: Dette er temaet vårt i dag. Dette temaet gis oss i dagens tekst mens Jesus lærer oss om bønn i sitt navn. Dette temaet passer også til dagens anledning, min innsettelse inn i prekenembetet hos dere. Prestens arbeid og tjeneste blir jo utført etter Kristi befaling og ved Hans autoritet—det vil si: i Jesu navn.

Da begynner vi med bønn: Almektige Gud og Far, ved din Sønn, vår Herre Jesus, lærte du oss å be. Du har lovet oss at du gjerne hører vår bønn, for Hans skyld og i Hans navn. Tilgi oss, for vi har ofte forsømt å kalle på deg. Beveg oss ved din Hellige Ånd slik at vi gjerne kommer til deg i bønn. La din Sønns navn, etter din nåde, alltid forkynnes blant oss—også ved tjenesten min—slik at Hans kors og Hans oppstandelse kan bli hørt og trodd til ditt navns ære og ditt folks frelse. I Jesu navn. Amen.

Hva er det å be? Å be, per definisjon, er guddomelig kommunikasjon. Det er å snakke med Gud—med ord eller med hjertets tanker. Det er å be om hjelp og assistanse, det er hjertets takknemlige offer og ytring, det er også å underkaste egen vilje og ønsker under Gud, som når vi ber, skje din vilje. Det er et stort under at denne muligheten eksisterer. Tenk at vi kan snakke—direkte—med Gud og at Han hører på oss.

Men: Hvordan ber vi—eller hvordan skal vi be? Dagens prekentekst hjelper oss med å svare på dette spørsmålet. Herrens ord både befaler og forventer at vi ber: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn…Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen…På den dag skal dere be i mitt navn. Jesus sier disse ting fordi det er Guds klare vilje at vi skal be, at vi skal komme til Faderen ved Ham—hver dag og gjennom hele dagen. “Be” befaler Han.

Jesu befaling i dagens tekst er ikke unik. Bibelen er full av slike påminnelser, ja befalinger, til å be. Kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut, og du skal prise meg, sier salmisten (Sal. 50:15). Paulus formaner oss: Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. (Fil. 4:6) Jesus selv, ikke bare i dagens tekst, men også andre steder, lærer oss denne Guds vilje. Han lærer, Når dere ber, da vær ikke som hyklerne… Når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Dessuten, lærte Jesus disiplene sine hvordan de skulle be. Han gav dem, og oss, den perfekte bønn: Fader vår. Det er derfor helt klart: Gud vil og befaler at vi skal be.

Begrepet “befaling” er ofte veldig vanskelig for oss å høre. Det høres ut som de sterkes makt påførrelse over de svake. Vi synes det er støtende og at det bare kan skade dem som er svake. Men: er det virkelig hva det er—alltid? Er Gud bare en tyrann mot sitt folk når Han gir oss befalingen om at vi må be—eller er det noe annet?

Det likner en situasjon jeg opplevde som ung offiser og feltprest. Jeg var helt ny i militæret og uten noe erfaring—relativt hjelpeløs. En dag kom en høystående offiser til meg. Etter en kort samtale, tilbød han meg sitt visittkort. “Ring meg om du trenger noe,” sa han.

Spørsmålet er: var det en befaling, eller var det noe annet? Det er ingen tvil om at han var mye mer høytstående enn meg. Når en oberst sier noe til en løytnant er det ingen spøk. Det var altså en befalling, kunne man tenke. Men det var ikke bare en befaling. Denne obersten forstod situasjonen min. Han kjente igjen mitt behov for rådgivning, assistanse. Ja, for meg, var det mindre en befaling og mer et løfte. Hans “befaling” var ingenting annet enn ren trøst og støtte. Autoriteten hans betydde bare at han var noen som kunne hjelpe. Denne befalingen var det storste positive løftet jeg kunne ha håpet på.

På same måte er Guds løfte tett forbundet med befalingen om å be. Kall på meg på nødens dag, så vil jeg fri deg ut. Kanskje er dette en befaling, men det inneholder et løfte som er mye, mye større. Det er det samme når Jesus sier, Og jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For hver den som ber, han får. Og den som leter, han finner. Og den som banker på, for ham skal det lukkes opp, (Luk. 11:9-10) Hvis vi bare hører befalingen og overser løftene det inneholder, er det ingenting annet enn å beskylde Gud for onde hinsikter. Istedenfor må vi legge merke til Guds inderlige intensioner. Han vil hjelpe. Han vil høre. Han vil støtte. Han vil gi styrke. Det er mye mer enn en befaling. Det er et løfte. Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn…Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.

Dessverre: tross Guds nådige befaling og løfte, er vi altfor ofte forsømmende med bønn. Vi glemmer. Vi utsetter. Vi vil ikke bli plaget. Kanskje om noen dager. Kanskje noen uker. Kanskje til og med noen måneder eller år. Hvorfor? Kanskje synes vi at det går fint i hverdagen. Gud og bønn: Det er bra i nødssituasjoner—men ellers nei takk. Kanskje tror man at alt er som det er. Det blir som det blir—og det er ingenting man kan gjøre med det likevel.

På et dypere nivå er slike tanker bare unnskyldninger. Unnskyldninger som er synd og vantro. Hva annet kan vi kalle det når, til tross for Guds vilje og løfte, vi ikke finner tid, ikke en gang et par minutter eller en stund på søndag til å ta opp Hans befaling og “ringe ham?” Hva annet kan vi kalle det når til tross for rikelige eksempler i Bibelen og i livet, vi likevel unnlater å komme til ham selv med den minste bønn? Nei, det er ingenting annet enn syndefult å behandle et forhold på en slik måte.

Hvis det hadde vært et vennskap eller ekteskap vi hadde handlet slik i, ville de fleste for lengst ha avsluttet forholdet. Hvilken mann eller kvinne—etter noen dager—ville ikke vært ganske irritert dersom de ikke hørte fra den andre? Hvis ingenting skjedde, så ville det tolkes som at man ikke betyr mye for den andre. Hvis det varer lenge nok, dør kjærligheten og forholdet. Er det virkelig noe annet med Gud? Når vi forsømmer å snakke med Ham, å tilbringe tid med Ham, stemmer det ikke at noe har gått feil—med oss?

Satan vil gjerne holde det slik. Han vil helst holde deg og meg fra Guds ord, sakramenter, og bønn—dvs. all kontakt med vår Herre. Djevelen liker ingenting bedre enn at vi glemmer Gud og slutter å ha kontakt med ham. Målet hans er at vi skal skilles fra Gud—nå og i evigheten! Og slik ville det ha vært også. Bibelen sier til oss at på grunn av vår medfødte synd er det slik. Det menneskelig hjerte er bare død og fiendskap mot Gud (Ro. 8:6-7). Det kan ikke være Gud til behag. Nei, forholdet mellom oss og Gud kan ikke blomstre, kan ikke en gang eksistere fra vår side. Synd—med mindre det blir tatt bort—kan bare forgifte og ødelegge forholdet.

Men Herren vil noe annet for oss. Han vil ikke at vi skal skilles fra Gud og bli fortapt. Han vil at vi skal være med Ham, at vi skal leve med Ham, og at vi skal leve for Ham. Derfor var Jesus her på jorden. Fordi menneske ville ikke og kunne ikke bare “ringe” på Gud, kom Gud til menneske. Fordi vi faktisk var forgiftet og død i synder og overtredelser, kom Jesus for å fjerne syndens gift fra oss. Han gjorde dette på korset. Der tok Han vår skyld, våre synder, våre overtredelser, straffen og døden som vi fortjente på grunn av vår apati og kulde mot Gud. Han døde med det der—slik at vi kunne—ved troen på Ham—leve og kalle på vår Gud.

Men hvordan kan vi kalle på vår Gud? Hva er det da å be i Jesu navn? Det vil ikke si at hvis du ber høyt nok, lenge nok, eller hvis du har den riktige avslutningen på bønnen din at alt kommer til å skje som du vil. Nei, å be i Jesu navn betyr at vi ber Gud om å ta imot vår bønn bare for Jesu skyld. Å be i Jesu navn er å bekynne at vi er ingenting for Gud bortsett fra syndige mennesker, støv og aske. Å be i Jesu navn tar oss rett og slett til troens hjerte, til korset, til vår forløsning, til Jesu nådig verk på våre vegne. Det inneholder evangeliet selv.

Hvor flott det er å få høre denne sannheten! Når Jesus lærer oss å komme til Gud “i Hans navn,” betyr ikke det at vi må komme til Gud alene. Nei, vi kommer med Ham—Guds egen Sønn. Vi kommer med Ham som er vårt skjold, forsvars-advokat, gjenløser, og kjæreste venn. Han skammer seg ikke over å kalle sin egen dem som våger å påkalle Gud ved Ham. Han er ikke flau over oss når vi kommer til Faderen med Ham, syndige som vi er. Nei, Faderen kan aldri si nei til Sønnen sin. Faderen sier ikke nei til Sønnens venner. Han sier ikke nei til dem som har kledd seg i Jesu blod og rettferdighet ved troen. Dessuten, løftet at Faderen hører oss “i Jesu navn” viser oss at ingenting—spesielt ikke våre synder—står mellom oss og Gud. Ellers kunne vi aldri komme foran den hellige Gud uten å få dom og fordømmelse.

Men ingen lærer å påkalle dette navn av seg selv. Nei, å få tro på dette navn er en gave fra Gud. Det er bare når den Hellige Ånd—ved evangeliets forkynnelse—skaper denne troen i våre hjerter at vi har den første lille tilbøyelighet til å be. Ånden selv formaner og tvinger oss til å be. Ved Ham alene begynner vi å rope: Abba, Far! (Rm 8:15) Nei, med mindre den Hellige Ånd lærer oss å kjenne og elske Farens enbårne Sønn, kommer vi verken til å tro på Jesus eller å kalle på Hans navn.

Derfor er det helt klart at Kristne kan ikke komme for Gud i sine egne navn. Vi kan ikke komme fram for Guds trone med våre egne gode liv og verk. Vi kan ikke komme fram med tanken om at vi prøvde å gjøre vårt beste—at vi håper våre gjerninger er gode nok til at Gud skulle høre på oss. Slik en bønn ville bare fornærme Faderen. Det ville ignorert Sønnen Hans og alt Han gjorde. På samme måte er å be i noe annet navn, av noen annen grunn, eller til noen annen gud ingen bønn. Det faller uhørt. Nei, det finnes inget annet navn som har slike løfter, slik verdi, og slikt håp som Jesu navn. Det finnes inget annet navn som Ånden lærer heller. Dette læres i Bibelen at: det ikke er frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. (Ap. Gj. 4:12) Det gjelder for både bønn og frelse. Det finnes bare i Jesu navn.

Dette samme navnet er også hjerteslaget og det sentrale i kirken og i prekenembetet. Det gjelder generelt for Kristne som vi hører i Kolosserne (3:17): Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham! Det gjelder spesielt prekenembetet og dets hensikt. Guds ord lærer oss at forkynnelse—i Jesu navn—må gå frem. Jesus sa til disiplene sine at I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. (Lk 24:47) På samme måte er det alene ved troen på Jesu frelsende navn og tjeneste at man blir et Guds barn. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett till å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Jn 1:12) Forkynnelsen og spredningen av Jesu navn er også Bibelens hensikt som vi hører i Johannes evangeliet: Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn. (Jn. 20:31) Sånn hører vi også i Apostlenes Gjerninger: Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn. (Ap. Gj. 10:43) Så kan vi oppsommere at forkynnelsen av Jesu navn—evangeliet—er det sentrale i kirkens liv og hjertet av skriften. Det er derfor, for Jesu navns skyld og etter Guds nådige vilje og befaling, at kirken og menigheter kaller prester—som dere har gjort. Presteembetet trengs for at mennesker skal vite navnet de skal kalle på, for at Jesu korsfestelse og oppstandelse kan tegnes for deres øyne.

I forbindelse med denne hensikten er det rett for menigheter å forvente av sine prester og av meg at Jesu navn forkynnes rent etter Guds ufeilbare ord. Dere bør forvente at jeg skal dele og forkynne sannhetens ord rett—både loven og evangeliet, omvendelse og syndenes tilgivelse i hans navn. På samme måte sier Guds ord at prestens liv skal ære Jesu navn. Han må være uklanderlig. Alt dette for at ingenting, om med ord eller med gjerning, skulle forstyrre forkynnelsen av Jesu navn.

Disse forventningene er ikke lette å etterleve. Hver prest har sin egen synd og sine egne svakheter. Hver prest blir fristet på forskjellige måter av verden og av fornuften. Djevelen har presten midt i blinken sin. Han vil ikke at Jesu navn skal æres og at syndere skal frelses. Så må jeg be dere om at dere skal be for meg. Ikke bare en gang eller to ganger—men gjør det konsekvent og trofast.

Husk også at bønn alltid har vært en mektig alliert med forkynnelsen av Guds ord. Kristne i de ny-testamentlige tider løftet opp apostlenes arbeid—om de var i fengsel eller hadde andre vanskeligheter. Paulus nølte ikke med å spørre kristne om å be for ham—for eksempel at Gud måtte åpne en dør for Ordet, så han kunne forkynne Kristi mysterium (Kol. 4:3) eller at han kunne forkynne ord slik han burde. Han skriver til Efeserne: Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets mysterium. (Ef. 6:20)

I tillegg til deres bønn må jeg også be dere om to andre ting. Først: det er enkelt å se at jeg er en vanlig mann. Så må jeg be dere—ikke for min skyld men for det guddomligge prekenembets skyld—at dere tenke på kallet som dere kallte meg ved. Her må vi huske at det ikke bare var dere—men Gud selv—som kallte meg som hjelpeprest her hos dere. For det andre: fordi det er så lett bare å høre mannen som preker istedenfor Ham som taler gjennom dette ord, må jeg be dere å huske at ordene som forkynnes ikke er mine ord. Det er Guds ord—og ingen annen som jeg må forkynne og dere høre.

Det er heller ikke lett. Kristi legem, kirken, strider for å bære Frelserens navn. Verdens fristelser og våre begjær kjemper mot ordet og navnet som forkynnes blant oss. Derfor skal du, bør du, kan du forvente at jeg skal be for dere. Apostlene, da de nevnte arbeidet sitt, inkluderte de ikke bare ordets forkynnelse men også bønn. (Ap. Gj. 6:4) På samme måte hører vi at Paulus, gang etter gang, ba for menighetene han tjente. Jesus selv, den sanne Hyrde og eksempel for hver under-hyrde og sjelesørger, tilbrakte sin siste kveld før Han ble korsfestet—blant annet—med bønn, også for deg og for meg.

Slik snakker Herren til oss i dag. Han befaler oss å be. Han gir oss sine nådige løfter at bønnene våre vil bli hørt. Han lærer oss, om en er prest eller lekmann å be—for Hans skyld og i Hans navn. “Ring meg. Kall meg!” sier den allmektige Gud til oss—i Jesu navn. Amen.

Fra Evangelisk Luthersk Bekendelseskirke, www.elbk.org. Lagt på www.vivit.dk 06.06.2017. post@vivit.dk